Mine år med kjøpestopp utløste en voldsom interesse for håndarbeid. En begrensning var at jeg ikke kunne kjøpe nytt garn, og i løpet av 2012 og 2013 rakk jeg å bruke opp restlageret av garnnøster i skapet.

Da jeg tidligere i år trappet ned totalavholdsregimet på shopping, gikk jeg til innkjøp av det tjukkeste ullgarnet jeg fant og strikket et herlig skjerf – med armene som strikkepinner!

I sommer har jeg kastet meg ut i et enda større prosjekt. I min første ferieuke kjøpte jeg et kit for å lage Norges mest populære strikkeplagg i nyere tid, nemlig Skappelgenseren. (Ja, jeg vet at det er to år siden denne strikkefarsotten begynte, og at jeg er litt sent ute. Det hører med til historien at jeg skrev en artikkel om strikktrenden i fjor. Da ble jeg enda mer gira på å strikke min egen, men ettersom jeg hadde kjøpestopp kunne jeg jo ikke kjøpe garn!)

Denne ferien skulle drømmen endelig bli til virkelighet. Mine gode venninner Linda og Åse var på besøk på hytta da jeg gikk igang i slutten av juni. Og godt var det, for uten deres eminente strikkekompetanse og kyndige veiledning om hvordan legge opp masker, hadde jeg sannsynligvis mistet motet før jeg i det hele tatt hadde startet.

– Har du strikket en genser før? spurte Åse.

– Nei, aldri, svarte jeg.

– Hvor lang tid tror du at du kommer til å bruke? spurte Linda.

– Tja, jeg vet ikke. Tre-fire timer, kanskje?

Linda og Åse humret litt, og antydet at jeg sannsynligvis kom til å bruke litt mer tid enn det. De fikk selvsagt rett. Jeg har brukt mange, mange timer på årets ferieprosjekt. Strikketøyet har vært med meg på flyet, på bassengkanten i Spania, på stranden, på telttur og foran TV-en. Jeg har strikket før frokost, etter leggetid og mens jeg har snakket i telefonen. Mine gode hjelpere har fulgt meg underveis, og midt i fellesferien postet Linda dette bildet på Facebookfeeden min:

Jeg har egentlig skjønt at det må være noe mer enn gleden over å se strikketøyet vokse som har gjort meg hektet. Det gir en egen ro å gjøre den samme monotone bevegelsen, rille opp og rille ned. Selv om det ikke er anstrengende har jeg blitt skikkelig svett innimellom. Kanskje ikke så rart når jeg har sittet med fanget fullt av angoragarn midt i tropesommeren. Senere har jeg hørt at «strikking er noe man gjør når det er kaldt». Det kunne jo ikke jeg vite!

Uansett, jeg har hatt så strikkedilla at jeg ikke har hatt noe ønske om å legge fra meg strikkepinnene, selv om sommeren har vært rekordvarm. Underveis har jeg møtt på diverse utfordringer, og eksperthjelper Åse i Bergen har vært uunnværlig. Men enkelte problemer lar seg ikke løse over telefon. Å få en muntlig redegjørelse for «avfelling» blir liksom veldig komplisert.

– Sjekk på YouTube! lød rådet fra Åse.

Og der – på det store internettet har jeg funnet svar på alle mine spørsmål, for eksempel hvordan øke masker, hvordan strikke vrange masker, og hvordan felle av masker. Jeg var mildt sagt naiv da jeg startet. Men hadde jeg visst hvor lang tid det kom til å ta, hadde jeg kanskje aldri turt å sette igang?

I dag – etter seks uker med strikking tidlig og sent – er jeg endelig ferdig! De siste to dagene har jeg brukt på å sy sammen delene og feste alle løse tråder. Det føles vanvittig bra! Jeg er skikkelig stolt over å ha strikket min første genser, noensinne.

Den kunne helt sikkert vært bedre, finere, jevnere, lengre, kortere, men det spiller ingen rolle. Jeg klarte det. I did it! Nå gjelder det bare å vente til sommeren skal bli kald nok til at jeg kan bruke genseren…

Før jeg har rukket å rydde vekk restene av strikketøyet er jeg allerede i gang med mitt neste prosjekt: Å lære å spille gitar! 

Den drømmen ble egentlig født høsten 1994, da jeg begynte på Fana folkehøgskule i Bergen, og ble forelsket i en gutt som var så innmari flink til å spille. Jeg fant ut at jeg kunne be ham om hjelp, hvis jeg skaffet meg en gitar. Så tenkt, så gjort.

Det oppsto søt musikk den høsten. Fra gitaren, altså. For det ble aldri oss to, men gitaren har fulgt meg videre. Den har riktignok vært parkert i skapet siden midten av 1990-tallet.

Det ble blogginnlegget til min venninne Laila Mjeldheim og hennes drøm om å spille piano, som inspirerte meg til å finne den frem igjen.

Nå har jeg ikke spilt på 20 år, og det er på tide å friske opp gamle kunstner. Denne kan jeg (nesten) fortsatt. Hører du hvilken det er?

Som evig optimist satser jeg på å være i mål om tre-fire timer… Eller det spiller egentlig ingen rolle hvor lang tid det tar. Det viktigste er å drømme! Og fortsette i gå i riktig retning. Hvis jeg tar et skritt om dagen, uten å gi opp, kan jeg ende hvor jeg vil. I heaven, om så skal være.