1. desember. Smak på den datoen – her snakker vi modne mandariner, nybakte pepperkaker og duften av granbar.
I det vi nærmer oss jul gjør jeg meg noen tanker om denne tiden, som skal være fylt av glede, fellesskap og forventninger. Det er i hvert fall sånn jeg skulle ønske at adventstiden kunne være. Virkeligheten er litt annerledes.
For meg er desember høysesong for juleavslutninger, med og uten nisseluer. Det skal feires og avsluttes på alle kanter, og kalenderen er for lengst fylt opp av invitasjoner fra kolleger, venner, lærere, idrettslag, korps og klassekamerater.
Hvordan får folk tid til alt sammen? Hos naboene lyste julestjernen i vinduet den første søndagen i advent. Det er nesten en uke siden. Det eneste sikre tegnet på at julen nærmer seg her i huset, er min stadig lengre liste over ting jeg burde har gjort:
Jeg burde ha hengt opp julelysene på balkongen. Jeg burde ha bestilt de julekortene. Jeg burde kanskje ha invitert noen venner av barna på pepperkakebaking. Jeg burde ha vasket alle kjøkkenskuffene. Og… bla bla bla.
Vi skriver altså 1. desember og jeg føler meg bakpå allerede. Jeg vet også godt hva grunnen er: Mitt ønske om å ha kontroll på livet og ha alt på stell. Leve opp til andres forventninger. Leve opp til mine egne forventninger, ikke minst.
Som om noen i hele verden bryr seg om jeg har hengt opp julepynt eller ikke. «Det spiller ingen rolle!» hører jeg den klokeste versjonen av meg selv rope inni hodet mitt. «Du kan gjøre det i neste uke. Eller neste år. Det spiller ingen rolle.»
Og så smiler jeg litt. Av meg selv. Går det virkelig an å bruke så mye krefter på å tenke på hva andre måtte tenke?!
Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre en ny vri i år. Jeg pakker herved inn de gamle tankene i gråpapir og sende dem langt avgårde, til et sted de forhåpentligvis ikke blir resirkulert. Så åpner jeg den aller første luken i min virtuelle julekalender og pakker ut en gave til meg selv. Den gaven handler om det jeg ønsker meg mye mer av: Takknemlighet.
Denne gaven er så stor at jeg vil dele den med deg – og alle som vil ha. Det vil jeg gjøre på følgende måte:
Hver dag frem til julaften vil jeg skrive hva jeg er takknemlig for på Facebook-siden til Shoppingfri. Du er herved invitert til å gjøre det samme.
La oss lyse opp den mørkeste måneden med litt humor, varme og fellesskap. Jeg vil ikke ha mer striglede hjem eller perfekte fasader. Gi meg ekte advent, og la oss være takknemlige for alt det virkelige livet har å by på. Morgentryner og vindskjeve pepperkakehus. Halvspiste matpakker og lodotter. En kjøkkenbenk full av oppvask og bad hair days. For jeg er vel ikke den eneste som er takknemlig for at det finnes tørrsjampo alle de dagene når tiden bare ikke strekker til?
Det er fortsatt flest hverdager i desember. Jeg blir takknemlig hvis du vil dele dem med meg.
Takknemlig + desember = #takknember
Vi sees på Facebook!
ps. Jeg har nettopp lansert et nyhetsbrev. Hvis du vil ha tilsendt en dose inspirasjon i ny og ne, så klikk på denne knappen:
JA, TAKK! Jeg vil bli inspirert