I dag snakket jeg over en time i telefonen med en jente jeg en gang kjente. Det er kanskje litt upresist å kalle en kvinne i midten av 40-årene for «jente», men vi var i hvert fall jenter den gangen vi ble kjent, for mer enn 20 år siden.

I dag snakket vi sammen igjen. For første gang på veldig, veldig lenge. Det var som om tiden hadde stått stille. Og en ny tid åpnet seg.

Vår samtale viste nemlig at de vi var den gang, på midten av 1990-tallet, bare var en flik av oss. Eller at vi ikke hadde rukket å bli de menneskene vi var ment til å være.

Jeg vet i hvert fall at jeg i veldig, veldig mange år forsøkte å fremstå som en person jeg egentlig ikke var. Min strategi var å late som. Passe inn. Passe på at andre hadde det bra. Hjelpe til. Bli likt.

Det fungerte. Tilsynelatende. Lenge. Helt til det ikke fungerte lenger. Da hadde jeg rukket å bli 36 år. Det er snart fem år siden. Jeg var så vidt kommet i gang med prosjekt «Shoppingfri».

Det kan godt hende livet mitt så bra ut – fra utsiden. Men på innsiden var det kaos. Et følelsesmessig virrvarr.

Kanskje bidro selve kjøpestoppen til å åpne opp for dette ubehaget. Tidligere hadde jeg jo ofte tydd til shopping «fordi jeg fortjente det». Det kunne være for å feire, men like ofte for å trøste meg selv. «Retail Therapy», som amerikanernene kaller det.

At jeg sluttet å shoppe ga meg anledning til å kjenne etter hvordan jeg egentlig hadde det. Og det var ikke bra.

Det er snart fem år siden. Den nedturen førte til at jeg turte å be om hjelp. På ordentlig. For første gang i mitt liv. Resultatet ble at jeg begynte jeg i terapi og i et såkalt 12-trinnsprogram – eller «skole for voksne», som jeg liker å kalle det. Jeg har blogget om dette vendepunktet tidligere. Klikk her hvis du ønsker å lese mer om det.

Poenget er: I dag er jeg takknemlig for at jeg har hatt det vondt nok til å bli motivert for å be om hjelp. Det reddet livet mitt.

Og i dag, da jeg snakket med den jenta jeg engang kjente, oppdaget jeg at vi hadde mye til felles. Det viste seg at det ikke bare var jeg som hadde utgitt meg for å være «en annen». Hun var også en annen en den jeg trodde hun var, den gang da vi først møttes, midt på 1990-tallet. Hun var ikke så perfekt og ripefri, som jeg hadde inntrykk av da. Derfor gjorde min samtale med henne inntrykk.

Tenk at vi var så like – allerede den gang – uten at vi var klar over det? Fordi vi begge forsøkte å være noen andre.

Slike opplevelser har jeg fått stadig oftere de siste årene. Når jeg tør å fortelle, åpent og ærlig, om hvordan livet mitt egentlig har vært, kommer jeg i kontakt med mennesker som kjenner seg igjen. Noen er venner jeg har hatt i livet mitt lenge, men som jeg kanskje aldri har «snakket ærlig med» før. Andre er mennesker som har dukket opp i løpet av de siste fem årene, som er på samme vei som meg. Noen har jeg truffet gjennom yoga, andre i 12-trinnsprogrammet, mens enkelte har dukket opp på de underligste steder, nærmest ut av det blå.

Ja, jeg skjønner at det å ha en trøblete barndom, vanskeligheter i relasjoner til andre mennesker, «litt» usunne shoppingvaner, eller skam i forhold til kropp og vekt, ikke er uvanlig. De aller fleste kan nok kjenne seg igjen i noe eller alt av dette.

Men å møte andre, som har tatt en grundig titt innover i seg selv, og som har vært villige til å kjenne på den ubehaget det innebærer å stå ansikt til ansikt med egne forsvarsstrategier, hører likevel med til unntaket.

Disse menneskene beriker livet mitt.

Å titte innover i meg selv har gitt meg anledning til å oppdage ressurser og egenskaper som var helt utilgjengelige før. Det er kanskje ikke så rart. Det koster en del krefter å «holde fasaden». Å få fri fra tankekjøret om å få til, late som og prestere, frigjør masse kraft og ressurser!

I dag bruker jeg den ekstra energien på å bli den jeg egentlig skal være. Jeg bruker tiden min på prosjekter jeg tror på. Som magen min forteller meg er riktig. Som hjertet banker ekstra har for. Jeg har tro og tillit på meg selv og mine egne avgjørelser, i stedet for å la meg styre av andres forventninger.

Og helt innerst, «i dypet av min sjel» eller «i løkens kjerne» eller kall det hva du vil, har jeg funnet én sannhet, som jeg ønsker å være tro mot:

Jeg er den eneste i verden som kan være meg.

Nå lurer jeg på: Hva med deg? Hva gjør du for å tørre å være deg, i alle livets forhold? Overfor kolleger, familie, barn og bekjente? Våger du å la dine venner bli kjent med ditt virkelige «jeg»?

Jeg vil gjerne høre fra deg. Send meg gjerne en mail eller legg igjen en kommentar nedenfor, det ville jeg sette stor pris på.

Alt godt.
Beste hilsen Irina

ps. Etter å ha skrevet dette kom jeg på et av mine favorittsitat:

«Be yourself. Everyone else is already taken.»

Jeg trodde sitatet tilhørte Oscar Wilde, men ifølge noen på internett er visst ikke det lenger helt sikkert. Det er uansett godt sagt!

ps. Har du lyst på mer inspirasjon i hverdagen, så klikk på knappen nedenfor. Da får Shoppingfris nyhetsbrev rett i innboksen, én gang i uken.
JA, TAKK! Jeg vil bli inspirert

Obs! Du må bekrefte din epostadresse etter at du har meldt deg på. Hvis du ikke har mottatt ditt første nyhetsbrev innen få minutter etter at du har bekreftet adressen, så sjekk spam-filteret eller promotionsmappen i Gmail.