HegnarKvinner publiserte her forleden en artikkel om hvordan kjøpestoppen gjorde livet mitt bedre. Saken var i sin helhet basert på et intervju jeg gjorde med bladet «Mamma» i desember, men det er forsåvidt greit nok.

Det som er mer interessant er at HegnarKvinner følger opp saken i dag, med et større intervjuet med Virke-direktør Bror Stende, som mener det er et «sosialt ansvar» (!) å opprettholde forbruket. Nå advarer han nordmenn mot å slutte å handle.

– Ved å handle opprettholder man en stor økonomi som mange mennesker rundt om i verden er avhengige av. Stopper man å kjøpe, rammes svært mange arbeidsplasser, i Norge, men særlig i de u-landene som avhenger av klesproduksjonen, sier han til HegnarKvinner.Senere i saken sier Stende: – Vi oppfordrer ikke folk til å forbruke mer enn de trenger.

Det er jo nettopp det som er mitt poeng! Jeg – og mange med meg – har allerede ALT VI TRENGER. Hvorfor i all verdens navn skal vi da kjøpe mer?! Det eneste rasjonelle å gjøre når man har nok er å ta en pause. Si stopp. Stanse. Slutte. Ta fri.

Nei, det stemmer ikke, mener altså Stende. Fordi vi må tenke på arbeidsplassene. I varehandelen. Og i U-land. De samme argumentene fremmet han for øvrig da vi møttes til debatt i «Ukeslutt» på NRK Radio lørdag 14. desember 2013.

Jeg mener argumentene til Stende er snevre og farlige. Å fortsette forbruksfesten for å holde igang et økonomisk maskineri mener jeg er likte korttenkt som å legge seg ned i snøen for å ta seg en blund på vei hjem fra fest. Det virker kanskje smart her og nå, men kan faktisk få alvorlige følger. Ubegrenset økonomisk vekst er uforenlig med en begrenset klode. Nordmenn har allerede et forbruk som tilsvarer at vi har tilgang på 2,7 jordkloder! Når mener Bror Stende at nok er nok?

Jeg er overbevist om at kostnadene for varehandelen og klesprodusenter i u-land – samt alle andre beboere på denne kloden – vil bli langt høyere hvis vi ikke bremser forbruket vårt snarest.

Å være solidarisk med tekstilarbeidere i u-land er selvsagt prisverdig. Det kan gjøres på langt mer effektive måter enn å kjøpe hurtigmote fra billigkjedene.

I tillegg overser Virke-direktøren et svært viktig aspekt når det gjelder mine argumenter for kjøpestopp: Å ta fri fra shopping har gjort livet mitt bedre. Det var først når jeg holdt meg unna butikkene at jeg virkelig følte at jeg fikk det jeg trengte: mer tid, mer penger, en følelse av ro, større tilfredshet og dypere lykke.

Jeg skjønner at slik antikommersiell tilfredshet kan virke som en trussel på handelsstanden, som i alt for mange år har levd godt på å selge meg ting jeg ikke trenger. Da er det på tide at markedet tilpasser seg etterspørselen ved å tilby meg ting som jeg virkelig trenger og har behov for, som er produsert på en ålreit måte og som kan repareres hvis det går i stykker. Da kommer jeg til å bli en trofast kunde. Det lover jeg.

I etterordet til boken «Shoppingfri» siterer jeg førsteamanuensis Knut Kolnar ved Handelshøyskolen BI. Han oppsummerer disse problemstillingene på en glitrende måte:

«Det tilfredse mennesket er konsumsamfunnets verste fiende.»

Jeg skjønner at Virke synes det er skummelt når så mange opplever lykke med kjøpestopp. Å mane til vår sosiale samvittighet eller oppfordre oss til å ta større samfunnsansvar ved å shoppe mer er ikke veien å gå.