Denne helgen har jeg vært med på å arrangere loppemarked. Det har gitt meg nye perspektiver på innkjøp. Og et sjeldent innsyn i hva folk faktisk har i skapene sine.
I tre kvelder på rad var jeg med på loppemottaket. Folk kom og levert ALT. Alt fra velbrukte puslespill, til ubrukte brudekjoler, bassgitar og norske designklassikere. Det var så overflod av ting, ting, ting. Ting som har kostet mye penger, ting som har vært billige og ubrukelig fra dag en. Ting ingen vil ha lengre. Ting folk gir videre i stedet for å kaste. Og innimellom ting som burde vært kastet, men som folk gir videre likevel.
Det var slitsomt, ja, men fy farao, så gøy! Her fikk jeg anledning til å møte sosialt engasjerte naboer i alle aldre, som var så glade for at korpset kunne få bruk for de tingene de selv ikke trengte lenger. Samtidig fikk jeg anledning til å bli kjent med mammaer og pappaer, som har barn i andre klasser og på andre trinn enn jeg har.
Så kom selve lørdagen, da loppemarkedet åpnet. Klokken 10 hadde horder av folk flokket seg sammen utenfor skoleporten. Da porten ble åpnet, stormet de ivrigste over skoleplassen og kappløp frem til godbitene på klær-, sport- og møbelavdelingen. Selv sto jeg på kjøkken. Stemningen var god, helt til klasserommet var proppfullt av folk, der alle tilsynelatende var på jakt etter å gjøre et kupp blant gamle Høyangkasseroller og Tefalpanner. Flere ganger måtte jeg ta på meg dørvakt-stemmen og kommandere: «Trekk tilbake!» mens jeg løftet armene i været og bokstavelig talt skjøv folk bakover.
Det skjer noe med folk når det er muligheter for å gjøre gode kjøp. De blir smale i øynene. Målrettet. Fokusert. Noen klarer å løfte blikket og smile og pludre litt før de fortsetter jakten. Men mange blir dypt konsentrert. Opptatt. Irritable. Av og til er de på gr
ensen til ufine, når de står og pruter ned alt og knapt vil betale mer enn en femmer for noe som helst.
Da jeg hadde kjøpestopp i to år, var heller ikke loppemarkedene tillatt territorium. Jeg vet at mitt shopping-gen ville blitt like trigget av å gå inn på et loppemarked, som i en hvilken som helst annen butikk. Jeg ville ha rasket med meg mengder av ting fordi de var billige, eller fordi de var fine, eller fordi jeg bare hadde lyst på det – ikke fordi jeg hadde hatt behov for akkurat den tingen. Min impulsshopper ville altså gått like bananas på et loppemarked som den alltid hadde gjort i tradisjonelle butikker.
Etter at jeg avsluttet totalstoppen, har jeg derimot åpnet for innkjøp av brukte ting – og særlig ting fra loppemarkedene. Verdien av det jeg kjøper er nemlig så mye større enn tingen i seg selv. For det første går pengene uavkortet til en god sak. Inntektene går til å kjøpe nye instrumenter, uniformer og noter, og til å lønne dyktige og engasjerte instruktører. Uten loppemarkeder = intet korps. Det spørs om Norge i det hele tatt kunne ha feiret 17. mai hvis korpsbevegelsen gikk konk.
Loppemarkeder bidrar også til å holde produksjonen av nye ting nede, samtidig som de hindrer at
søppelbergene vokser ytterligere. En annen bonus, som kanskje ikke så mange vet om, er at det meste som blir igjen på et loppemarked blir gitt videre til et veldedig formål. Kun en liten prosentandel havner altså på dynga.
Og å få være med som selger i det gjenbruksparadis som loppemarkedet er, gir meg samtidig en mulighet til å engasjere mer i nærmiljøet og bli kjent med mennesker jeg ellers ikke ville ha pratet med. En vinn-vinn-vinn-vinn-situasjon, med andre ord.
Men et problem gjenstår. Selv om jeg deltok som frivillig selger, var det fullt mulig for meg å kjøpe ting på loppemarkedet. Og jeg må vel innrømme at jeg det har dukket opp enkelte ting i denne heimen i løpet av helgen, som jeg strengt tatt ikke hadde bruk for… Det er en pris jeg er synes det er verdt å betale.
Hva er ditt beste loppefunn?
ps. Skulle du trenge flere grunner for å la kidsa begynne i korpset, kan jeg anbefale denne gode teksten av Marit Bromark, publisert på foreldre.no:
http://www.klikk.no/foreldre/kommentarer/article1581852.ece