Foto: Jannik Abel
Den første fredagen i desember for fire år siden tok jeg et valg. Jeg valgte å oppsøke hjelp. Det var ikke enkelt.
Å innrømme at jeg ikke klarte å fikse alt selv satt langt inne. Det føltes som et nederlag. Det skulle vise seg å bli en livsviktig avgjørelse. Mitt vendepunkt.
Den fredagen valgte jeg å oppsøke en selvhjelpsgruppe. En venninne hadde invitert meg med da jeg fortalte henne om hvordan jeg hadde det. Det viste seg at hun hadde slitt med det samme som meg, gjennom mange år.
Mitt problem var at jeg slet i relasjoner til andre, særlig de som sto nærmest. Og jeg slet i forhold til meg selv. Jeg kunne bli selvutslettende i møte med mennesker, eller føle trang til å kontrollere og bestemme over andre.
Innimellom hadde jeg problemer med å sortere gode og vonde følelser fra hverandre. Jeg kunne være frustrert, bitter og sint, men hadde ingen forestilling om hva jeg trengte for å føle meg bedre.
Hvis mennesker rundt meg var i godt humør, kunne jeg være blid. Hvis ikke, forsøkte jeg å gjette meg frem til hvilket humør jeg burde innta. Å sjekke hva som var den rådende stemningen i et hvert rom jeg gikk inn i skjedde nærmest automatisk. Jeg var en profesjonell kameleon. En følelsesmessig diplomat, som forsøkte å passe inn over alt, desperat etter å bli likt. Konsekvensen ble at jeg ikke lenger visste hvem jeg selv var, gjennom min besettelse på å tilpasse meg andre.
Resultatet ble at jeg satt fast i en spiral av dårlige følelser. Selv om jeg fikk til mye og hadde alt jeg trengte, og sikkert var godt likt av mange, var livet tungt og tomt til tider. Innimellom kunne jeg slå jeg meg til ro med at «that’s life». Hva mer kunne jeg kreve, liksom. Alle hadde det vel sånn, eller… ?
En del av meg klamret seg til håpet om at det fantes noe bedre. Det gjorde det. Heldigvis.
Jeg kommer aldri til å glemme mitt første med selvhjelpsgruppen denne fredagen. Hvis ikke venninnen min hadde invitert meg med, hadde jeg nok aldri turt å gå dit. Jeg husker at jeg kom i siste liten, nervøs og redd for å møte noen kjente. «Hva vil de tro om meg?», tenkte jeg.
Jeg traff ingen kjente. I stedet møtte jeg en gruppe mennesker, som ønsket meg velkommen til fellesskapet. Menn og kvinner i alle aldre. Den yngste var kanskje i 20-årene, den eldste rundt 70. De fleste var på min alder, i slutten av 30-årene, pluss minus 10 år.
Inne i det lyse møtelokalet var det satt opp stoler i en ring. Mange hadde allerede satt seg da jeg kom. Jeg fant en ledig plass, ganske nærme døren, og satte meg. I midten var det tent levende lys. Klokken 17 begynte møtet. Det ble stille. En kvinne presenterte seg ved fornavn. Hun leste en tekst og fortalte om møtes gang. Og så ble ordet sluppet fritt.
En etter en fortalte sine historier. Jeg lyttet. For første gang hørte jeg voksne mennesker fortelle åpent og ærlig om alle følelser. Følelser jeg kjente meg alt for godt igjen i, men som jeg selv aldri hadde turt å sette ord på. Jeg kjente at tårer, gåsehud og latter presset seg på. Innimellom smugtittet jeg på de andre. Tenk at det var mulig å sitte å lytte til alle disse historiene uten å reagere, protestere, trøste, grine eller kommentere? Slik var det. Deltakerne støttet hverandre ved å lytte til hverandres historier. Uten å avbryte.
For første gang i mitt liv hørte jeg mennesker beskrive tanker og følelser jeg trodde jeg hadde vært alene om. Som jeg ikke hadde turt å snakke med noen om. Jeg var ikke visst ikke den eneste. Det fantes andre. Mange andre. Og det fantes håp.
Noen fortalte om minner fra oppveksten og familien. Andre om utfordringene på jobben eller problemene i ekteskapet. Noen beskrivelser var trivielle. Andre hjerteskjærende. Rå. Brutale. Felles for disse historiene var likevel at de bar med seg et håp. Gjennom hver og en som delte sin historie, hørte jeg at det fantes en løsning. Det fantes en annen vei. Jeg trengte ikke å sitte fast i mine egne tankemønstre og mine egne løsninger, som ikke fungerte.
I løpet av disse fire årene har jeg vendt tilbake til dette fredagsmøtet, gang på gang. Ikke hver uke, men så ofte jeg har hatt tid. Ofte har jeg kommet med skuldre tynget av bekymringer, sinne og uro. Og gått derfra igjen, halvannen time senere, lettere til sinns, med tro, håp og kjærlighet. Andre ganger har jeg ankommet møtet med godt humør, og kjent på gleden ved å kunne dele min fremgang og mestring med andre.
I ettermiddag, klokken 17, skal jeg finne min plass i ringen igjen. Jeg skal feire denne merkedagen, og gi meg selv anerkjennelse for at jeg turte å velge en ny vei for fire år siden. Jeg skal stoppe opp og hedre meg selv, og feire alle skrittene jeg har våget å ta siden den gang.
Det finnes gratis selvhjelpsgrupper over hele landet. Gruppen jeg går i tilhører det såkalte 12-trinnsfellesskapet, hvor mennesker kommer sammen for å dele felles erfaringer, styrke og håp. Det finnes en rekke forskjellige grupper, som tar for seg ulike utfordringer. Det mest kjente 12-trinnsfellesskapet er AA. Andre12-trinnsfellesskap inkluderer ACA, Al-Anon, OA og NA, og det finnes mange, mange flere. Felles for alle disse er de ikke er tilknyttet noen sekt, religion eller trosretning.
Anonymitetsprinsippet står sentralt i 12-trinnsfilosofien. Jeg respekterer anonymiteten ved å ikke fortelle om hvem jeg møter, hva jeg ser eller gjenfortelle hva andre snakker om på møtene. Grunnen til at jeg velger å dele denne historien er at jeg ønsker at flere skal finne frem til disse selvhjelpsgruppene, enten det er i regi av 12-trinnsfellesskapet eller andre. Det finnes hjelp der ute, som funker. Gratis, for alle. For mange er det en godt bevart hemmelighet. Hvis vi blir flere som tør å snakke om det, kan kanskje enda flere finne sin løsning.
Spiren av håp som ble sådd den fredagen for fire år siden har vokst til tillit, tro og takknemlighet. Mitt liv anno desember 2016 er ikke til å kjenne igjen sammenlignet med den gang. Jeg er friere og opplever mer mening og mestring enn noen gang. Jeg har luket vekk destruktive tankemønstre, blitt kjent med meg selv, på godt og vondt. Jeg vet hva jeg står for og tør å være ærlig. Jeg sier det jeg mener – og mener det jeg sier. I dag vet jeg også at jeg ikke trenger å ta ansvar for andres følelser. Jeg er kun ansvarlig for mitt eget liv. Så enkelt. Og så vanskelig.
Beslutningen jeg tok for fire år siden har endret meg. For alltid. Den fredagen ble min «fred-dag». Det var som om jeg inngikk en våpenhvile med meg selv. Jeg sluttet å kjempe, la ned forsvarsverket og bare innrømmet at jeg ikke fikset livet mitt. Jeg overga meg.
Livslange mønstre med drama, oppbrudd og forsoning opphørte. Livet mitt falt til ro. Jeg fikk bakkekontakt og begynte etter hvert å stole på at jeg kunne stå trygt i meg selv.
Her, i det virkelige livet, er det spennende å være. Prosessen har gjort meg til en autoritet i eget liv. Jeg kan gjøre hva jeg vil, si hva jeg vil og få til hva jeg vil. Jeg er ikke lenger et offer, men kan selv ta kontroll over hva og hvem jeg velger å slippe inn i livet mitt. Det beste er at jeg slipper den bitterheten som preget livet mitt tidligere. Det er befriende. Jeg er fri til å ta mine egne valg. Det gjør jeg. Hver dag.
Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette, så vit at du ikke er alene. Skulle din «fred-dag» komme, der du er klar for en endring men ikke tør å gjøre det alene, så send meg en melding. Jeg tar deg gjerne med på et møte.
God helg!
Klem Irina
ps. Nylig lanserte jeg et nyhetsbrev. Klikk på den gule knappen, legg inn din epostadresse og bekreft påmeldingsmailen du får i retur, så sender jeg deg litt påfyll med inspirasjon og motivasjon i hverdagen.
JA, TAKK! Jeg vil bli inspirert