I dag snakket jeg over en time i telefonen med en jente jeg en gang kjente. Det er kanskje litt upresist å kalle en kvinne i midten av 40-årene for «jente», men vi var i hvert fall jenter den gangen vi ble kjent, for mer enn 20 år siden.
I dag snakket vi sammen igjen. For første gang på veldig, veldig lenge. Det var som om tiden hadde stått stille. Og en ny tid åpnet seg.
Vår samtale viste nemlig at de vi var den gang, på midten av 1990-tallet, bare var en flik av oss. Eller at vi ikke hadde rukket å bli de menneskene vi var ment til å være. Continue reading
